387 dager på tur – 13 000 nautiske mil – 20 forskjellige land. Hakuna Matata er hjemme!

387 dager på tur – 13 000 nautiske mil – 20 forskjellige land

Det er kaldt å seile i Sverige….

Nå har det gått en uke siden vi kom hjem og det har virkelig gått i ett fra sekundet vi la til. Dagen før ankom vi Håøya som var det aller første stedet vi lå på turen for over et år siden. Vi fikk en rolig og fin dag der hvor vi kunne forberede båten for hjemkomst og morgenen etter ble det motorkjøring det siste stykke oppover Oslofjorden. Sola strålte og vannet var speilblankt så det gikk litt fortere enn planlagt og vi la oss drivende utafor odden hvor Henie Onstad kunstsenter ligger. Så ble klokka ett og vi kjørte de siste 500 meterne inn til hjemhavn. På brygga hadde flere møtt opp -Johannas foreldre, min familie og venner. Veldig hyggelig var det også at Espen og Karoline fra Marlene og Trond og Øyvind fra Go Beyond hadde møtt opp. Mutter og Fatter hadde forberedt lunsj hjemme i hagen så vi fikk en solid velkomst. En spesielt stor takk til dem for alt de hadde ordnet, og tusen takk til alle som hadde møtt opp og delte det med oss!

Vi fikk også en strålende mottakelse i Johannas hjemby Falkenberg. Mange hadde møtt opp på brygga og Johannas mor holdt en flott tale. Etterpå ble det bedt på servering. Tack så hemskt mycket till alla er som mötte upp, og beklager at vi kom en time for sent…

Vi har jo for det meste seilt alene, men takket være InReachen har vi hatt mye kontakt med folk hjemme – og det har vært helt avgjørende å kunne få værmeldinger hjemmefra, spesielt på lengre kryss. Vi har også fått underholdning i form av gåter og nyheter både fra Norge og Sverige. En spesielt stor takk til værmelder-Fattern (og Muttern) hjemme på Høvik, håper det ikke har vært for slitsomt eller blitt for mange netter uten søvn…!

Vi sitter igjen med ufattelig mange uforglemmelige øyeblikk og opplevelser fra denne turen og det kommer vi nok til å leve lenge på. Så det er bare å holde ut med alle historiene vi skal fortelle hundrevis av ganger. Vi har heller ikke vært helt alene på turen, vi har truffet så utrolig mange bra folk, både til lands og til vanns. Vi har møtte mange langturseilere underves og opplevd utrolige ting sammen med dem, tusen takk for turen til dere alle!

Siden vi kom hjem har det som nevnt gått i ett. Allerede dagen etter hjemkomsten ble båten ribbet for utstyr som skulle legges ut for salg, og på kvelden var gamle Hakuna Matata tilbake. Vi passet på å bakke inn i plassen så båten alltid peker ut mot havet og nye eventyr, selv om de nok blir noe kortere fremover.

For de som lurer på hva som skjer videre, så skal vi prøve å vende oss til landlivet. Det er et liv hvor vi slipper å binde fast dolokket når det står oppe. Alle skapene mangler lås og komfyren er ikke montert slik at den kan gynge fint frem og tilbake når bølger og vind gjør at bygården krenger. Vi slipper å bøye oss i dørene og ikke lenger må vi entre senga med bena først. Nå skal vi også slippe å bekymre oss over om leiligheten er godt nok fortøyd, om ankeret – eller grunnmuren – har gravd seg ned på havbunnen eller om vi våkner med et brak fordi nabobygården har truffet vår egen. Og wow for et hav av gulvplass vi har nå! Vi kan passere hverandre i salongen til og med, og to stykker kan jobbe på kjøkkenet – samtidig! Joda landlivet har sine positive sider det også – døra er f.eks ikke delt opp i 3 separate deler. For de som tror at vi har fått nok av hverandre etter ett år ombord i en båt på 9×3 meter tar feil! Nå skal vi begynne på samme skole – AHO i Oslo. Johanna har kommet inn på designlinja og jeg fortsetter arkitektstudiene. Vi gleder oss!

før og etter…

Det er så mange som fortjener en stor takk. I frykt for å glemme noen sender vi en gigantisk tusen takk til alle som har hjulpet oss før, underveis og etter turen. Og selvfølgelig til alle de fantastiske folkene vi har møtt underveis. Dette og dere glemmer vi aldri!

// S/Y Hakuna Matata

Tilbake til fastlandet!

Det var en trist dag da Johanna satte seg på flyet fra Asorene, bort fra meg og Hakuna Matata. Johanna kom videre til siste runde opptaksprøver til Arkitekthøgksolen i Oslo, så jeg fikk en kompis, Lars, til å bli med på etappen til fastlandet. Jeg ventet et par dager i båten før han kom, og det var veldig rart å være helt alene, jeg og Johanna har jo vært sammen 24 timer i døgnet i over ett år.

Jeg brukte dagene til å planlegge turen, og hele tiden med destinasjonen åpen. Vi visste ikke om vi kom til å havne i A Coruna, Brest, Falmouth eller Cork, aller helst ville vi seile direkte til Amsterdam så Johanna kunne hoppe på igjen der.

Vi dro avgårde på en veldig rolig værmelding, og steike så rolig det skulle bli! Vi startet for motor til vi var klar av øya Sao Miguel før vi heiste seil. Vi lå på skarp kryss og hadde kursen mot A Coruna i nord-Spania. Vi fikk seile en stund i varierende vind, men bare de første dagene og da vekselsvis motor og seil. Etter at de fine seildagene var over kom stilla. Det var blikkstille, helt speilblankt, ikke så mye som et vindpust nok til å lage en liten krusning på havet. Dønningene var der fortsatt så vi motret avgårde med storseilet oppe mot Europa. Vi så at vi ikke kunne komme oss verken til Brest eller til England med dieselen vi hadde ombord, og det var meldt vindstille en god stund til – kursen ble satt for A Coruna, med håp om å kunne fortsette nesten direkte. Livet ombord var veldig behagelig underveis, vi så masse på film og fikk sovet en hel del begge to, i tillegg fikk vi bade nesten hver dag. Maten ble dessverre ikke en like vidunderlig kulinarisk reise som det vanligvis er ombord. Det ble pasta bolognese hver dag, med nye tilleggelser enkelte dager. Vi klarte å trylle frem pasta bolognese a la Mais, a la Løk og a la Oregano – deilig! Vi ble vitne til mange flotte solnedganger og oppganger, og flere av nettene var helt skyfrie. Disse skyfrie nettene sammen med speilblankt vann og litt dis i horisonten gjorde at stjernene og Melkeveien speilet seg feilfritt i havet, og vi følte vi kjørte rundt i et uendelig intet – magisk! Vi hadde mange delfinbesøk og det er alltid moro å se dem om natten når vi svømmer med morild rundt seg. Vi hadde en hval på besøk midt på natta en gang, men den hørte vi bare puste og pese like ved før den forsvant igjen.

DCIM100GOPROGOPR3871.

Slik gikk dagene, ensformige og lange helt til å kom til A Coruna. Vi gikk inn til Marina Coruna for å fylle diesel, bytte olje og filter på motoren, fylle vann og handle mat. Hele oppholdet ble på 5 timer og havnevakten ville egentlig ikke la oss ligge ved brygga så kort uten å betale for et helt døgn, og det var 30 euro dyrt! Ganske mye for å en liten båt som oss. Det var litt frem og tilbake men tilslutt ba han om 5 euro så var det greit. Han forsikret seg om at vi visste det var en liten bestikkelse som han tok rett i lomma, og etter det var vi plutselig bestevenner, så vi fikk dusje og ligge så lenge vi ville.

Vi fikk gjort vårt i ekspressfart og kom oss avgårde igjen, vi hadde et værvindu over Biscaya og ville nordover så fort som mulig. Heldigvis fikk vi seile en del mer på denne etappen. Etter å ha sett Spania forsvinne i horisonten begynte det å blåse og vi la oss på skarp kryss nord-nord-vestover.

Det ble litt mer drama enn vanlig for de der hjemme, for plutselig sluttet InReachen å tracke like over midnatt den andre natta. Det siste punktet på midt i skipsleia og det ble sendt ut en etterlysning ved 7 tiden neste morgen. Vi ombord nøt av god vind og godt vær, og seilte bekymringsløst av sted. Så når kapteinen våknet i 10 tiden og oppdaget at InReachen ikke var på ante han egentlig fred og ingen fare. Den ble satt i gang igjen og da rant meldingene inn. Vi hadde blitt etterlyst gjennom franske myndigheter! Og trolig (forhåpentligvis) hadde vi blitt forsøkt kalt opp av nærliggende skip – vi hadde 3 store innenfor synsrekkevidde når situasjonen ble oppdaget. Det eneste problemet da var at VHF-en ikke var på…. Meldinger ble sendt hjem og etterlysninger ble trukket tilbake så fort det lot seg gjøre.

Vi fortsatte mot Frankrike og Johanna hadde bestilt billetter til Cherbourg så det ble neste stopp. Vi kom susende mot den Engelske Kanal og da kom selvfølgelig tåka og regn. Vi hadde 50 meter sikt de første 12 timene, før det ble noe bedre. Regnet gav seg ikke før vi la fortøyd i Cherbourg etter en tøff siste natt – 2 timer før Johanna kom med toget – timet og tilrettelagt. I Cherbourg møtte vi 3 hyggelige dansker som nettopp hadde kjøpt seg en Comfort 30 og var på vei til Middelhavet! Veldig kult å møte et søsterskip som skal ut på tur. En av mannskapet hadde bursdag så vi ble invitert med ut for å bowle en hel kveld. Veldig moro, men dagen etter måtte vi fortsette, det var bare 300 nautiske igjen til Amsterdam! Turen fra Cherbourg til Amsterdam gikk fint, det gikk fort i medstrømmen men gjennom Dover Strait gjorde vi bare 1 knop. Vi ble bordet av fransk kystvakt, bortsett fra det var det en rolig etappe.

DCIM100GOPROGOPR3922.

Vi ankom Sixhaven Marina i Amsterdam idet sola gikk ned og heldigvis møtte Mosaikk oss på brygga! De vinket oss helt innerst i havna til den siste ledige plassen – tusen takk for hjelpen! Vi ble liggende i 3 dager for å ta litt storbyferie. Amsterdam er en utrolig flott by med alle sine smale hus og kanaler. Turen videre gikk over innsjøene Markermeer og Ijsselmeer før vi gikk Standing Maast Route fra Lemmer, via Leeuwarden og Dokkum til Lauwersoog hvor vi gikk ut på havet igjen. Kanelen er veldig fin og småstedene er veldig koselige – vi tar den gjerne en annen gang med litt bedre tid…

Vel utpå sjøen igjen tok det ca et døgn til vi nådde River Elbe som vi fulgte til Brünsbuttel som er inngangen til Kiel-kanalen. Kiel-kanalen er en transportetappe og vi kom oss helt til Rendsburg den første kvelden, og her hoppet Lars av igjen tidlig neste morgen. Plutselig var jeg og Johanna alene igjen og vi motret de siste tre timene mot Østersjøen. Vi hadde visst feilberegnet dieselforbruket noe, for akkurat idet vi runder siste sving stopper motoren. Vi skjønner først ingenting men det høres ut som at motoren ble kvalt – sjekk dieseltanken! En rask titt viste at tanken var halvfull, da måtte noe tette dieseltingangen noe sted. En nederlandsk båt lå heldigvis 100 meter bak oss når det skjedde så de tauet oss det siste stykke til slusen, der ble vi flytende rundt fortøyd på siden av deres båt en halvtimes tid mens vi feilsøkte dieselsystemet. Alt for mye ble skrudd fra hverandre og sjekket om det var tett før Johanna tok en litt grundigere sjekk og så at tanken var helt tom… Vi fylte på igjen og fikk pumpet det inn i motoren og luftet systemet og da var vi igang igjen! En stor takk til båten Windroos som ikke var annet enn glade for å kunne hjelpe.

Vel ute i østersjøen får vi seile spinnaker en halv time før en stor mørk sky kommer over oss. Det pøsregner og lyner og tordner en times tid før det roer seg. Vi fulgte Store Bælt nordover med 8 sekundmeter fralandsvind og da gjorde vi 8 knop(!!!). Vi brukte litt over et døgn opp til Anholt og her ligger vi nå. Havna er stappfull av dansker, svensker, nordmenn og tyskere. Det er veldig rart å ikke hilse og prate med alle skandinaviske båter, det er rett og slett alt for mange!

I morgen allerede drar vi videre til Falkenberg – Johannas hjemby!

Gröna friska Azorerna

Vi har vant oss snabbt till att vara i Europa igen. Med det menar jag att ha tillgång till internet, dusch, stora matbutiker och andra butiker inom korta avstånd, kallare klimat, ett mycket grönt landskap m.m. Flera saker vi längtat efter men också möjlighet att stressa upp sig över allt man vill göra. Vi fick gjort vårt avtryck på väggen i Horta. Detta är tradition för seglare, för att undvika otur på resan vidare sägs det.

 

Lilla Hakuna Matata ligger tryggt i hamn igen.

 

Horta och de alla seglarmålningarna

Hakuna Matata lever vidare i Horta

Firar vårt andra atlantenkryss med Mosaikk som vi seglade med.

På promenad runt i Horta

Utan allt för mycket stress fick vi sett flera öar på Azorerna. Pico drog vi till med en kort färjetur från Horta tillsamans med båten Mosaikk. Här hyrde vi bil och körde runt hela ön i det fina landskapen. Höjdpunkten på dagen var deras vin. Vi både åke runt och såg hur vinrankorna odlades bakom vulkanstenmurar, fick höra om dess historian på vinmuseet och självklart lite smakprovning också. Vi avslutade med att köpa ett par flaskor.

Pico´s vinodling

Pico´s vinodling

Kontraster från Pico

 

Typisk kyrka från Azorerna. Svartvit med vulkansten.

 

Från Horta fortsatte vi till staden Angra do Heroismo på ön Terceira. Delar av denna stad är väldigt väl bevarad, med i UNESCO´s världsarvslista och har mycket historia. Framförallt på grund av ett stort antal skep som kom hit förr i tiden från hela världen. Vi strosade runt och hittade gamla pampiga, stora och små byggnader överallt. En riktigt vacker stad som är värd ett besök. I närheten fanns det även stora fina grönområden med parker och vandringsstigar. Vi tog en tur upp på kullarna, in i skogen och hamnade på en valspejarplats, men förstod snabbt att bästa platsen för sånt är i båten.

Angra de Herosimo

Angra de Herosimo

Angra de Herosimo

Grillafton på Tone2, bättre blir de inte

 

Angra de Herosimo

 

 

Redan ett par dagar senare var vi tvungna att ta oss vidare enligt väderprognosen. Nu satte vi segel mot vår sista hållplats på Azorerna, Ponta Delgada på ön Sao Miguel. Denna ö är den största och mest befolkade. Turen hit blev att minnas då vi om morgonen fick både besök av delfin och… val. Vi såg den spruta i horisonten likt ett ånglock tuffar fram. Den kom närmare och vi kunde identifiera den som en finnval. Men detta är inte helt ovanligt då Azorerna är känt för valtäta vatten, framförallt denna årstid. Förr i tiden jagade och fångade de även mycket valar här men de är helt stoppat sedan 80-talet.

Fortfarande dessa farliga maneter runt oss, protugisiska krigsskep

Sao Miguel på avstånd

 

Det var inte föränn senare vi kom på att det även var Svenska flaggansdag, Svenska nationaldagen. Det kunde vi fira i hamn med glass och lite extra god mat.

I Ponta Delgada höll vi till ca en vecka. Vi småpysslade med båten, träffade vänner, shoppade och fixade. Även här hyrde vi bil en dag. Vi fick höra att man bara hade tid att se halva ön på en dag…men vi hade större ambitioner! Vi startade så tidigt vi kunde och körde längs sydvästkusten på krokiga men bra vägar. Vi stoppade och fick syn på en av öns största atraktion, de två tvillingsjöarna Lagoa Azul och Lagoa Verde som ligger nere i en stor krater. Den ena skiftar i blått och den andra i grönt. Enligt sägnen fick de sina namn efter en olycklig kärlekshistoria där en blåögd prinsessa och en grönögd fåraherde inte fick leva tillsammans. De fick dock tillåtelse att träffas en sista gång och grät då så mycket att deras tårar bildade dessa sjöar.

 

Lagoa azul och Lagoa verde

Vi fortsatte längs fina blomster och växtrika landskap med mycket jordbruk, rastplatser och Miradouros (utsiktspunkter). Ön är den enda i Europa som håller på med te-odling. Vi besökte oldlingen i Porto Formoso. Här gick vi en liten runda genom deras fabrik med gamla maskiner från Englad och Indien, fick provsmakat och njutit av utikten mot havet där de arbetade bland teplantorna.

Teodling

Teodling, Porto Formoso

På landet, Sao Miguel

Nu var det lunchtid och vi skulle nog hinna en del från östsidan av ön som på flera platser präglades av dess vuklanska aktivitet.

Så vi körde till nästa krater, Furnasdalen. Detta område är känt för alla dess varma källor. Detta kunde vi inte missa! Vi startade med att ta oss till ett badanläggning som är helt uppvärmt från dessa källor. Vi hamnade i poolen som var 39° och stannade där länge. Det är ju ändå lite kallt här jämfört med Karibien. Längre bort ligger det en väldigt vacker sjö med ännu mer varma källor brevid. Här hade vi däremot ingen lust att bada då temperaturen låg närmare 100°. Det är inte bara turisterna som är intresserade av dessa varma källor även flera resturanger kan tillaga sin mat här genom att gräva ner den i marken.

 

Vackraste vägkanter

 

Nu började vi båda bli lite slitna och tog oss tillbaka mot Ponta Delgada. Bara ett stopp i matbutiken först, måste passa på när man har bil! 60 liter vatten och massa mat inför nästa kryss behövdes…

Men nu skulle jag packa väskorna. Detta kryss skulle grabbarna, Sigurd och kompisen Lars, stå för medans jag stack iväg för en liten ”business-trip” till Oslo.

Från Azorerna tog de sig till La Coruña. Denna tur präglades av lite vind och mycket motorkörning. När de väl kom dit tog de valet att fortsätta direkt och är förtillfället omringade av havet i Biscaya. Snart flyger jag och möter dem i Frankrike. Då kan de slappna av, kocken är tillbaka.

Over Atlanterhavet igjen!

På vei inn til Horta

Vi våknet i Lee Bay den siste morgenen i Karibien, fulle av spenning. Etappen til Asorene hadde vi tenkt på så lenge. Vi gjorde de siste forberedelsene og var veldig glade for å ha selskap av Mosaikk da vi heiste ankeret for siste gang og stuet det bort under benken. Turen begynte på hard kryss mot 7 m/s i strålende sol. Havet glitret og skilpaddene vinket oss triste farvel. Vi merket fort hvor tunge vi var da baugen ikke løftet seg for bølgene, men moste tvers gjennom som et ustoppelig godstog (i 7 knop/13 km/t…). Vi seilte mer under vann enn over, og vi fikk får første prøvelse etter bare en time da Johanna så at det var vått på salongulvet – vi tok inn vann! Vi satte igang lensepumpa og begynte å lete etter lekkasjen. Vannet fant veien inn til cockpiten via dreneringshullene, og når vi krenget såpass mye og var så tungt lastet lå girspaken delvis under vann. Girspaken er festet nede ved gulvet og vannet fosset inn via denne ned under cockpitbenken. Derfra gikk det videre gjennom flere lagringsrom under byssa hvor halvparten gikk til kjølsvinet og halvparten inn til matlageret under soafen.

Nå måtte tetningsarbeidet starte. Vi hadde et lite forsprang på Mosaikken så å ta ned seil var uaktuelt. Storseilkjøtet ble satt ut på kryssholtet så vi kunne fjerne tregulvet og seile samtidig. Vi tettet det ene dreneringshullet med en treplugg og lenset det vannet som var igjen før vi fant fram fugemassen. Vi smurte girspaken godt inn før vi fikk alt på plass igjen – fortsatt med Mosaikken bak oss! Så begynte opptørkingen…. Men akkurat når Johanna hadde fått lagt seg ned på sofaen etter innsatsen fikk hun dusj fra oven! Denne gangen kom vannet fra ventilatoren i taket, den ble surret inn med teip – nå var det bare luka foran som lakk, og det fikset vi med plastfolie, så var vi klare for resten av krysset. Det er visst ikke bare bare å seile med 5 cm vann på dekk fra baug tilbake til sprayhood.

DCIM100GOPROGOPR3624.

DCIM100GOPROGOPR3618.

Vi fortsatte på kryss en ukes tid i retning nord nord-øst, og hver dag hadde vi kontakt med Mosaikk på VHF-en. Det ble sunget sang, delt gåter, tanker og posisjoner. Vi klarte å holde kontakt via VHF i 6 dager, så fortsatte vi på satellittlf. Vi gikk fort inn i hav-modus med “flytende” vakter på dagtid og 3-timers vakter om natta. De første nettene ble tilbrakt i cockpiten men etterhvert som det ble kaldere flyttet vi ned under dekk. Vi hadde det topp, fikk lagd pannekaker uten at røra fløy veggimellom, sett på film og bakte brød.

Logga gjorde vi var 3:de timme

Kaffepaus på skrå

Portugisiskt krigsskip

Fina solnedgångar på havet

Uke 2 bestod for det meste av helt fantastisk seiling, 4-7 m/s rett i siden, fulle seil og strålende sol. Hakuna Matata trenger ikke mer vind for å holde god fart, så vi suste bekymringsløst avgårde. Vi badet flere ganger, men det sluttet brått da de portugisiske krigsskipene (farlige brennmaneter) begynte å dukke opp.

De sista bad innan vattnet blev för kallt och fullt av maneter

Kos

Dubbla segel, spinnaker + storsegel

 

Som regel minst to ganger om dagen fikk vi værmeldinger via InReachen fra Fattern som satt hjemme på værtjenesten, Windyty. Hvert eneste lengre kryss på turen har vi hatt han til å hjelpe oss med været, og det har vært helt avgjørende. Vi har diskutert værmeldinger og kommende lavtrykk, noe som har vært spesielt bra. Tusen takk til Fattern for uvurderlig værhjelp hele veien over! Vi måtte vike for to lavtrykk underveis. Da det første lavtrykket kom gikk vi sør-østover for å unngå det verste. Det viste seg vanskelig å unngå alt, og vi har lært at man ikke kan regne med å unngå alt.

Tack Mosaikk!

Man blir trött av att segla…

Captain!

Biverkning av sjösjukeplåster!!

Lavtrykk nr 2 var vi veldig glade vi viket for, selv om det gav oss ett ekstra seildøgn like før vi var fremme. Vi hadde kontinuerlig kontakt med Tone II som meldte om 18 sekundmeter nesten 12 timer før noe “uvær” traff oss. Det var på kvelden den 21. mai at været traff oss, men da fikk vi bare 12 m/s – faktisk akkurat som meldt. Det varte hele natta før en vindøkning opp mt 15-16 m/s med 18 i kastene traff oss. Det varte noen timer og sjøene hadde bygd seg opp ganske bra. De kom fra to forskjellige vinkler, og traff både styrbord og babord låring. Flere bølger slo inn i siden og sendte en del vann på tvers av cockpiten. Det hele virker ganske voldelig når man er ute, men vi lå inne på hver vår sofa og merket nesten ikke noe til det. Vi fikk også massevis av regn men plutselig, i løpet av en regnskur på 30 sekunder forsvant all vind. Skyene ble lettere men sjøene la seg ikke, vi var fanget i et bevegelig alpelignende landskap.

Delfinbesök är alltid kul

Delfinbesök är alltid kul

Fina solnedgångar på havet

Ântligen land!!

Vackra Horta

Toppen Mount Pico, 2351/möh i bland molnen

Sjøene varte nesten hele veien inn, men 23. mai, dagen vi kom inn ble en fantastisk seiledag. Johanna vekket meg ved å rope at hun kunne se Pico i det fjerne. Det var helt rått å se Asorene dukke opp i horisonten og vi fosset frem med 7-10 sekundmeter i siden. På ettermiddagen rundet vi moloen, tok ned seil, gravde frem fendere og tauverk og gjorde oss klare til å gå i havn. Noe sjanglende kom vi oss inn på havnekontoret og fikk plass helt innerst i Horta Marina, en veldig fin marina med mye liv. Mosiakk møtte oss først og gratulerte oss med krysset, før vi dro ut og spiste med Tone II og Anneke. De første tre dagene i havn har gått med til å treffe folk nesten hele tiden – og det har vært veldig moro.

Viktig å være rein når man når havn

Nå har vi endelig fått roet oss ned og tenker oss videre til Terceira før vi går til Sao Miguel hvor Johanna flyr hjem fra. Jeg får to kamerater ombord som skal bli med på neste etappe. Vi vet ikke enda hvor vi går – det kan bli Spania, Frankrike, England eller forhåpentligvis Nederland, men det kommer vi tilbake med senere. Nå skal vi nyte Asorene!

Virgin Islands

English below

Little Harbour, Peter Island BVI. Blant de tre båtene midt i bildet ligger Hakuna Matata til høyre. Foto: Trond Arvid Røsvik

På en segelfärd finns det mycket tid till planering…. och omplanering. Planer om denna tur och kanske nästa. Våra planer för tillfället är att Atlantern till Azorerna och vidare hemmåt via bla. Holland, Tyskland och Sverige. Jämfört med orginalplanen som gick via Usa och Grönland. Det får bli en annan gång. De Amerikanska visumen sitter ändå i passen och vi har lust att utnytja dem. Tur att vi inte är så långt ifrån…

USVI

Solen står lågt på himlen och vi förbereder båten inför vår tur mot US Virgin Islands. Vi har 95 NM framför oss till ön St Croix som ligger västsydväst om St. Martin. Vi väljer att segla på natten för att komma fram när det är ljust. Vi får en fin tur med friska vindar, lagom stora vågor och god fart.

Vi lägger oss på ankare i staden Christiansted. Det stämmer namnet låter lite skandinaviskt. Detta på grund av att ön tidigare varit dansk ett par hundra år. Forfarande ser man många tecken på detta bla arkitektur och gatunamn. Men även tecken på att det nu är amerikanskt, bla. stora pick-ups som körde runt överallt.

Det gick smidigt att checka in men både bild på oss och fingeravtryck ville de ha. Vi firade att kommit hit med amerikanska pannkakor till lunch…mummms.Det är en väldigt välskött och fin by med många fina hus, små souvenirbutiker, gallerier m.m. Vi trivdes här och strosade länge runt på gatorna. Plötsligt hade vi visst strosat iväg lite väl långt, Sigurd hörde nämligen att de ropade från den förbikörande bilen ”Bad area, bad area for you!”. Vi var förvånade men strosade med ro tillbaka.

Efter ett par dagar i byn var vi nöjda och tog oss de 3,5 NM för motor ut till ön Buck Island som är ett naturreservat. Vi hade varit tvugna att söka tillstånd för att ligga här men det var enkelt och helt klart värt det. Detta var nämligen en väldigt fin liten ö med väldigt vacker strand och många snorklingsmöjligheter. Ett av det bästa snorklingsplatserna i Karibien t.o.m. med massa fina koraller, sköldpaddor, färgglada fiskar, rockor och stora baracudas.

DCIM100GOPROGOPR3098.

DCIM100GOPROGOPR3152.

DCIM100GOPROGOPR3014.

DCIM100GOPROGOPR2990.

DCIM100GOPROGOPR3024.

Efter en fullmåne och några härliga rofulla dagar sa vi farväl av denna underbara plats. Vi seglade till huvudstaden Charlotte Amelie på St Thomas. Här fick vi ännu mer känsla för USA med allt från butiker, resturangkedjor till bilar och vägsystem. Men framförallt också turismen, här fanns hundratals märkes, smyckes, klock, och spritbutiker föramförallt tillägnat cruiseskeppen. Vi fick handlat lite mat och det vi behövde för att dra vidare en dag senare. Nu var vi redo för den andra delen av Virgin Islands.

BVI

Det visade sig att vi inte behövde checka ut från USVI, men incheckningen i BVI var desto mer komplicerad med många turer mellan kontoren. Detta gjore vi i Road town, men allmänt gillade vi inte byn något särligt och drog vidare innan mörkret för att hitta en annan plats att sova på. Vi gick efter den närmaste ön Peter Island. Först testade vi i Great Harbour, men ankring på 20 meter är visst inte så enkel så vi fortsatte till grannbukten Little Harbour. Det är vi glada för! Senaste tiden har vi haft många oroliga ankringsplatser, framförallt för att båten inte ligger stilla p.g.a swell och vågor. Denna bukt var däremot blickstilla med så klart vatten att vi såg fiskarna som simmade under båten från däck. Här ligger alla båtar med rep till land för att inte snurra runt, så det gör vi också, väldigt behagligt.

Little Harbour, Peter Island BVI

Som påskfirande tog vi den korta turen till The Baths. Här ligger det längs vattenkanten stora stenbumlingar. Det mest spektakulär var när vi kom på land. Dessa stenar bildade nämligen många gångar, pooler, och små grottor. Vi blev som barn och klättrade runt överallt. När vi var nöjda fortsatte vi vårt påskfirande på Ginger Island med lite ”Svensk-påskmat”.

The Baths

DCIM100GOPROGOPR3220.

DCIM100GOPROGOPR3221.

DCIM100GOPROG0033206.

Salt Island

Vi fortsatte dagen efter i morgontimmarna mot nästa ö, Salt Island. Namnet kommer av att denna lilla ö har två saltsjöar. Vi besökte dessa som först och främst luktade väldigt illa, det kände vi redan när vi ankom bukten. De var också rätt fachinerande då hela botten var täckt av saltkristaller och i vattenkanten liknade det ett tunnt istäcke. Det blev bara ett litet dagsstopp här för sen saknade vi Little Harbour för mycket. Tur det inte är så långt mellan öarna. Äntligen tillbaka. Detta har blivit vår lilla favorit och hemmahamn i BVI. Vi lockade också hit våra vänner och fick många trevliga stunder där vi låg parallelt till land, allt från födelsedagsfirande till sundowners, spelkvällar, våffelfika, lunchbjudning och eftermiddagspils. Marlene testade att gå i land först av oss, trots guideboken avrådande. De fick en lite läskig upplevelse fick vi höra efteråt med förfallna hus som spökade, överfallande kaktusar, gethuvud och till och med en skattkista. Dagen vi gick på land hittade vi tyvärr inte denna spännande värld… varken getskallar eller skattkista, men förfallna hus fanns där.

DCIM100GOPROGOPR3393.

DCIM100GOPROGOPR3458.

DCIM100GOPROGOPR3387.

DCIM100GOPROGOPR3278.

DCIM100GOPROGOPR3311.

DCIM100GOPROGOPR3274.

Nu närmar sig slutet i Karibien läskigt fort och båten är så gott som klar för att kryssa atlantern. Detta anses som den mer osäkra kryssningen med tanke på väder. Det finns flera historier där båtar försvunnit/förlist. Vi är väldigt spännda inför detta, framförallt då vårt senaste havskryss var rätt tufft. Men det är en blandad känsla för vi glädjer oss också att komma ut på havet. Nu är båten fullastad med mat, vatten, säkerhetsutrustning redo, väderreporter hemmifrån redo, båten redo och vi redo. Vi ligger bara och väntar på att vädret ute på havet ska bli redo också.

Nå  ligger vi i Great Harbour på Jost van Dyke, en liten øy nord for Tortola. Her sjekker vi ut av BVI før vi drar til Lee Bay litt lenger øst for å møte Mosaikk som vi skal prøve å holde følge med over. Følg oss på trackingen og send oss gjerne en melding! Vi kommer med en daglig facebook oppdatering hele veien. Turen er på 2250 – 2500 nautiske mil, og vi beregner 23-28 døgn. Asorene neste!

//First Babe

English

You get a lot of time for planning on a trip like this…and time to replan. Plans about this trip and maybe the next. Our plans right now are to cross the Atlantic to the Azores, before sailing home via the Netherlands, Germany and Sweden. Our original plan was to go all the way to the USA, Canada and Greenland – but maybe next time. We still have our US visas and we want to use them, its a good thing we are not too far away…

US Virgin Islands

The sun stands high and we are preparing the boat for our sail to the US Virgin Islands. It is a distance of 95 nautical miles to the island of St. Croix to the west-south-west of St. Martin. We chose to sail at night to get there in daylight. We had a nice sail with good winds, medium waves and good speed. We lay anchor outside of Christansted. Thats right, it sounds scandinavian. The island was danish for a couple of hundred years, and signs of this is easy to see in both architecture and streetnames. But there is also easy to see the American touch as big pick-ups rolled around everywhere.

Checking in was easy but they needed both pictures and fingerprints. We celebrated afterwards with American pancakes for lunch, yummi! The town of Christansted is a very pleasant and clean place, with many small houses, souvenir shops, galleries just to mention a few. We liked it very much and strolled around in the streets when somebody shouted from a passing car “Bad area, bad area for you!”. We couldnt really understand why as the area seemed nice, but we strolled back towards the better part of town.

After a couple of days in the city we moved 3.5 miles to an island called Buck Island. This is a natural reserve and you need a permit to anchor, which was easy to obtain on the fort in town. This was some of the best snorkeling we have done in the Caribbean with lots of nice coral, colorful fishes, sting-rays, barracudas and turtles. We stayed here during a full moon which made everything even more beautiful, before we headed north Charlotte Amelie on St. Thomas. Charlotte Amelie was much more “US-like” with lots of places to shop for jewlery, watches, liquor and nice clothing – mostly for the cruise ship passengers. We did some grocery shopping and left the next day, as we were ready for the other part og the Virgin Islands.

BVI

Checking out from the US Virgin Islands was very easy, all the officer said was “have a good day” when we told him we were headed to the British Virgin Islands. But on arrival in Road Town in the BVI we had to check in, which turned out to be very complicated. It was a lot of running back and forth between several offices and people before payment was made and we could go cruising. Road Town is not a pleasant place so we left the same day to find an overnight stop. We went to the closest island, Peter Island where we tried to anchor in 20 meters which didn’t go so well before we found Little Harbour just a mile away. And wow are we glad we did! During the last 3 weeks, almost 2 of them were spent here. We have been so many places in the Caribbean where the boat is rolling constantly because of swell and lots of wind. But this bay is is so calm, with mirror-like, crystal clear waters and almost no wind at all. Not even when the wind is howling just 300 meters away. When anchoring here you have to get a line to shore not to turn around the anchor – this is the best way to anchor! We spent a couple of nights here before going to the Baths. The Baths lies on Virgin Gorda, the easternmost island of the BVIs, and consists of many large boulders along a beach. You can run around inbetween them like a kid and find hidden pools where the waves come in from the ocean. We ran around until we were tired and set sail for Cooper Island to stay the night. The next morning we checked out the salt pools of Salt Island. The pools smelled horrible but were very interesting as we could see all the salt crystals on the bottom, which almost looked like ice. We only stayed here for an hour or so before heading back to Little Harbour. This really has become our favorite and “home harbour” in the BVIs. We also got our friends from Marlene, Mosiakk and Go Beyond to come share it with us. We spent many good days with them and enjoyed things like a birthday party, sundowners, game nights, waffle time, lunch and evening beers. Marlene were the first to go ashore, although the guide disencouraged it. They were frightened by creepy abandoned houses with ghosts, rotten cactuses, goats heads and even a little treasure chest. We checked it out later but could not seem to find this secret world, except for the abandoned houses.

Our time here in the Caribbean is coming to an end very fast, and the boat is ready for another Atlantic crossing. We have heard this is the “tougher” and more uncertain way, and quite a few boats have sunk or been caught by storms over the years. We are very excited about the crossing, especially after our crossing west was pretty rough. But our feelings are mixed as we are looking forward the getting out on the open ocean again. The boat is loaded with food, water, safety equipment is ready, weather reports from home are planes, the boat is ready and we are ready. Now we are just waiting for the weather to be as well.

We are in Greath Harbour on the island of Jost van Dyke. We will check out from the BVIs here tomorrow before sailing a short distance to Lee Bay, where we will meet Mosaikk which we will try to sail with over the ocean. Follow us on the tracking and send us a message when we are out there! We will update on facebook every day. The trip is 2250 to 2500 nautical miles, and we hope to make it in 23 to 28 days. Azores next!

Arbeidsdager og forberedelser på St. Martin

English below

Saint Martin, eller Sint Maarten om du vil, er en øy som er delt i to mellom Nederland og Frankrike. franskmennene kaller sin del Saint Martin, og nederlenderne kaller sin Sint Maarten. Vi rotet ufattelig mye med tanke på hvilken side vi skulle gå til. Først var vi helt sikre på at vi skulle til den nederlandske siden fordi vi trodde matbutikkene der var best og billigst, så ble vi overbevist om at den franske var den beste, før vi igjen ville til den nederlandske siden. Tilslutt endte vi opp på den franske siden og er nå overbevist om at det var den beste siden å gå til. Vi ville inn i Simpson bay lagoon, en stor «innsjø» hvor grensen mellom landenene går tvers gjennom. For å komme inn dit gjennom den Nederlandske siden måtte man sjekke inn der. Det kostet en del, pluss at broåpningen koster litt. Hvis man derimot vil inn i lagunen fra den franske siden, via Marigot Bay, er broåpning helt gratis og det samme er innsjekk. Man står helt fri til å besøke den andre siden enn den man har sjekket inn i til fots, med bil eller med jolle.

Vi kom oss gjennom broa og la oss i stille vann inne i lagoonen, det fristet ikke å ligge der inne for lenge, for vannet var utrolig skittent. Men fordi det var flatt vann kunne vi gjøre unna en del nødvendige ting ombord. Vi gjorde et nytt forsøk på å tette lekkasjen i piggen – denne gangen gikk vi mye hardere til verks. Taurommet har nå blitt separert som våtrom fra resten av båten ved å lage en ny separeringsvegg av glassfiber, og det er knusktørt foreløbig!

I tillegg fikk vi tatt riggsjekk, kjøpt 200 liter diesel pluss noen hundre kilo mat og drikkevann og tatt masse klesvask. Vi hadde nemlig hørt at det er mye billigere her enn på BVI (og det stemmer veldig godt!).

DCIM100GOPROGOPR2900.

Vi rakk også å være litt sosiale mens vi holdt på, for både Mosaikk, Marlene, Buna Luna og Delfini lå like nærheten, da blir det mange hyggelige kvelder! Tiden gikk fort og derfor rakk vi ikke gjøre noe særlig som turister før turen gikk videre til US Virgin Islands.

// Kapteinen

English

Saint Martin, or Sint Maarten if you like, is an island which is devided between the Netherlands and France. The french call their side Saint Martin, but the Dutch call theirs Sint Maarten. We were very unsure about which side to go to. At first we were sure about going to the Dutch side because we heard the groceries were cheap there, then we redesided a couple of times before we ended up going to the French side – and we are very happy with our choice! We wanted to enter Simpson Bay Lagoon, a large “lake” which you can enter from either side. The border passes through the middle of the lagoon. Getting in from the Dutch side is much more expensive than the French, which is free if you enter from Marigot Bay. From either side you are free to visit the other by dinghy, car or by foot.

We entered the Lagoon from Marigot bay and finally found flat waters, although not very pleasant to swim in. But because of the flat waters we could get a lot of work done on the boat. We had another go at the leakage in the bow, this time a bit more serious. This time we went at it with glas fibre to separate the “rope-room” from the rest of the boat, and so far so good! We also got to check the rigging, we bought 200lt of diesel, groceries for 2 months and a lots of water, plus we did a lot of laundry. We heard groceries are a lot cheaper here than in the BVI/USVI, which is correct!

Vi rakk også å være litt sosiale mens vi holdt på, for både Mosaikk, Marlene, Buna Luna og Delfini lå like nærheten, da blir det mange hyggelige kvelder! Tiden gikk fort og derfor rakk vi ikke gjøre noe særlig som turister før turen gikk videre til US Virgin Islands.

We didnt really have time for touristic stuff, the time flew by between socializing and working before we left for the Virgin Islands. We had a lot of fun with our friends from Marlene, Mosiakk, Buna Luna and Delphini!

Antigua & Barbuda og St. Barths

English below

Etter to fantastiske uker på Dominica planla vi noen dager på The Saints, men værmeldingen ville ha oss ganske fort til Antigua. Allerede etter noen timer for anker mellom de flotte franske småøyer heiste vi seil og var klare for et rolig nattseilas nordover. Stort sett alle etapper mellom øyene har vært ganske harde. Spesielt ved jul/nyttår var det mye vind. Dette er kjent som en «tøff» tid med såkalte «chrismas winds», så på etappen mellom St. Vincent og St. Lucia hadde vi på det værste 19m/s på skarp kryss. Så når værmeldingen sier 5m/s rett i siden er det bare å dra, før det blåser opp igjen. Seilasen fra The Saints til English Harbour, Antigua var derfor veldig behagelig. Vel fremme ser vi Numa og Careka like ved. Det tar ikke lang tid før Anyway (tysk båt vi tok følge med over Atlantern), Gorm den Gamle (Dansk barnefamilie), Babette og Mosaikk dukker opp. Mange kjente her også altså.

De første dagene brukte vi til å se etter en passende båt til neste tur, i havna her ligger nok gjennomsnittet på langt over 60 fot, se oss omkring og treffe kjente. Careka, som har 3 «barn» ombord – dvs folk på vår alder – ba oss ombord på kjempegode fastelavensboller. Hver søndag er det grillfest oppe på Shirley Heights, en liten topp rett ved ankringsplassen, så Careka, Numa og vi tok beina fatt og rakk akkurat å se solnedgangen fra toppen. Shirley Heights bydde på god mat, god rompunsj med halvgod musikk. Moro var det selv om stemninga allerede klokken 21 var litt som klokka 03 på en nattklubb i Oslo.

Etter noen dager dro vi videre til Deep Bay med Anyway for å snorkle på et vrak i midten av bukta. På grunn av mye vind og derfor mye sand i vannet så vi ikke så mye, så vi gikk en tur til St. Johns for å kikke. Byen var livlig og moro, vi dro inn tidlig en lørdag og da var hele byen et stort marked. Tilbake i Deep Bay har Mosiakk dukket opp. Disse traff vi for første gang i Las Palmas og de seiler en Comfortina 32 og er derfor storesøster til vår Comfort. De neste ukene seiler vi side om side og utforsker både Antigua, Barbuda og St. Barths sammen.

DCIM100GOPROGOPR2604.

DCIM100GOPROGOPR2597.

Antigua og Barbuda er to øyer ca 20 nautiske mil (37km for landkrabber) fra hverandre, men de er ett land. Selv om de er ett land og øyene ligger så nære, er forskjellen ganske stor. Fra de store luksusbåtene, restaurantene og butikkene i English Harbour og Falmouth Harbour bor det bare 1600 mennesker på Barbuda. Øya er 37 meter på sitt høyeste punkt, og derfor kanskje ikke det teoretisk beste stedet å ligge når det er meldt en del vind. Vi og Mosiakk seilte allikevel nordover rett før vinden skulle øke og la oss helt sør-øst på øya mellom massevis av farlige rev. Her lå vi naturlig nok helt alene, men veldig trygt og godt på 2 meters dyp. Mellom oss og Atlanterhavet lå kun en liten tunge av land kalt Spanish Point, pluss et stort rev. Området er ifølge guideboka kun tilgjengelig for de med «reef navigating experience» men var ikke noe problem å komme gjennom. Det eneste man kunne høre fra båten var bruset fra atlanterhavsbølgene som slo over revet noen hundre meter fra oss, pluss vinden som ulte i masta. Vi brukte noen dager til å snorkle på revet og fikk se mange rokker og en del fisk. På land var det ikke særlig å se, og ikke et eneste menneske.

DCIM100GOPROGOPR2696.

DCIM100GOPROGOPR2617.

Noen Nautiske mil bortenfor ligger Cocoa Point. Fra Cocoa Point og nordover ligger kanskje Karibiens vakreste og lengste strand. Kun forstyrret av et lite resort nesten uten gjester og en privat flyplass for de få heldige.Vi og Mosiakk bestemte oss for å gå herfra og inn til Codringten, øyas eneste by. Det var veldig langt men etter noen timer kom vi frem til en liten samling hus med en matbutikk og et par barer. Vi fikk sjekket ut med customs og immigration og spiste mat fra et telt noen hadde satt utafor huset sitt. Her serverte de hver fredag risblanding med bønner, fritert fisk og gresskarpannekaker. Pannekakene var utrolig gode, og mens vi satt og spiste stoppet det massevis av biler for å kjøpe. Litt senere gikk vi forbi et annet telt som solgte kaker, og Mosiakk trengte å bli kvitt litt EC Dollar så da ble det kake på oss også!

Etter en ukes til på flotte Barbuda nærmet det seg St. Barths Bucket Regatta så vi måtte videre. Vi løftet ankeret idet sola sto opp for å rekke å seile de 60 nautiske i dagslys. Etter en time utpå var vinden så stabil at gennakeren måtte opp. Vi seilte jo også en liten regatta med Mosaikk… En liten stund seilte vi med forseil, storseil og gennaker! Veldig moro og fort gikk det. Vi halte innpå Mosaikken en god stund men plutselig hadde de satt spinnaker og dro avgårde! Vi kom frem til Gustavia og Eirin var allerede i vannet får å se at ankeret satt godt i sanda 15 minutter før sola forsvant – perfekt! Og enda mer perfekt, og litt skummelt om ankeret skulle ryke, lå Velsheda rett bak oss! Velsheda er en original J-Class fra 1933og dermed det aller vakreste som finnes av seilbåter, og egentlig det nærmeste man kommer fullkommenhet innen design. Det har lenge vært en drøm for meg å se disse båtene og nå så jeg en bare jeg tittet opp av luka. På grunn av St. Barths Bucket var det samlet massevis av gigantiske båter, derav 6 J-class! Det var enda et par dager etter ankomst de skulle begynne så vi brukte dagene i byen, det var også en del sjø på anrkingsplassen så det var best å være i land.

St. Barths ble en gang i tiden gitt i gave til Sverige for at Frankrike skulle få havnerettigheter i Gøteborg, men for 100 år siden ble øya solgt tilbake til Frankrike. Mye er beholdt fra svensketiden – alle gatene har svenske navn i tillegg til de franske, og en del av arkitekturen står fremdeles. Alle husene har skråtak, i motsetning til alle de andre øyene vi var vært på. Det tok ikke lang tid før vi fant et ekte franskt bakeri så det ble noen turer dit også… Det slo oss hvor store forskjellene har vært de siste ukene, fra Antigua via Barbuda og hit. Fra småluksus blandet med lokalbefolkning på Antigua, til kun lokalfolk som knapt hadde tak over hodet på Barbuda, og til slutt til St. Barths hvor luksuses bokstavelig talt flyter over. I Gustavia ligger Dolce og Gabbana, Dior, Gucci og andre luksusbutikker på rekke og rad. Heldigvis hadde de et rimelig sted, Le Select, med billig øl og mat. Vi var der to ganger, en gang med våre våre nye svenske venner fra båten Ran og neste dag med Ran og Mosiakk. Det skal sies at når det dukket opp et lokalt band med saksofon, trombone og horn var det dette stedet som uten tvil hadde best stemning og flest besøkende den kvelden. Selv om kveldsfesten til St. Barths Bucket hadde live musikk 50 meter unna.

DCIM100GOPROGOPR2814.

Når regatten satt igang hadde vi mulighet til å se det fra stamplass, vi har jo vår egen båt! En dag dro vi ut i Mosiakk for å se starten på nært hold. Det er virkelig mektig å se så store båter komme susende mot deg for fulle seil. Man må være over 30 meter lang for å kunne være med. Den største er Maltese Falcon på 88 meter! Det er mye krefter ute og går når disse båtene seiler, man kunne høre riggen jobbe fra flere hundre meters avstand når de strammet eller slakket i tau. Vi følte oss ikke noe større dagen etter da vi dro ut i egen båt for å se. Vi fikk med oss starten av J-class og for et syn å se 6 så nydelige båter på 39-43 meter suse over startstreken samtidig i 15 knop med gennaker oppe! Vi skulle videre til Colombier et par nautiske mil nordover så vi prøvde å holde følge med dem. Det gikk ikke så bra men vi fulgte dem på AIS-en når de seilte rundt hele øya på et par timer. Fra Colombier haiket vi tilbake til Gustavia for å sjekke ut neste dag, man må det selv om man skal videre til en annen fransk øy. Etter utsjekk har man 24 timer på å komme seg ut så vi tok en pitstop på Ile Fourchet før dro videre til St. Martin. Like før avreise kom det en katamaran inn i bukta og la anker med storseilet oppe. De satt en jolle på vannet om kom bort til oss som så så «unge og sterke ut». De fikk nemlig ikke ned storseilet og ingen ombor kom seg opp i den 16 meter høye masta. Man blir selvfølgelig bare glad av å hjelpe andre seilere så opp i masta for jeg for å løsne seil. De ble kjempeglad og vi fikk servert kald øl og risotto til lunsj, perfekt å få servert mat før man skal avgårde!

Nå har vi kommet oss til St. Martin og her blir vi liggende i litt over en uke. Det blir en del båtjobbing og 1. april legges opptaksprøver til arkitekthøgskolen i Oslo ut som Johanna skal prøve seg på!

// Kapteinen

English

Ater two fantiastic weeks in Dominica we planned for a couple of days in The Saints, but the weather wanted us to go to Antigua. Therefore, just after a few hours at anchor between these beautiful french islands we set out for a calm nights sail north. Mostly the legs between the islands have been pretty rough. Especially around christmas/ new years there was a lot of wind. This time of year is known for its rough «Chrismas winds». On our leg from St. Vincent to St. Lucia we were batteling 40 knots headwinds. So when the forecast says 10 knots of breeze right in our side its go time before the wind rises once again. The sail from The Saint to English Harbour, Antigua were therefore quite comfortable. In the Harbour we soon spot both Careka and Numa close by oss. Not long after we meet Anyway (who we crossed the Atlantic with), Gorm den Gamle (Danish family with kids), Babette and Mosiakk. In other words, many familiar faces.

We spent the first days looking in the harbour for a suitable boat for our next trip. I think the average is way above 60 feet! We also looked around and met people we knew. Careka, with 3 «kids» on board – meaning people our age – invited us over for traditional buns with cream. There is a big bbq on the top of Shirley Hills which is right by the anchorage. We climbed up with Numa and Careka and made it just in time for a magical sunset. We enjoyed good food, good rum-punch and not so good music. It was fun although at 9pm it was kinda like being on a nightclub in Oslo around 3am.

After a few days we continued to Deep Bay along with Anyway to snorkle on a wreck. Because of much wind and therefore much sand in the water we could not see much, so we took a walk to St. Johns. St. Johns was lively and fun, and we went there on a saturday which is market day. Back in Deep Bay Mosaikk (LINK) had showed up. We met them for the first time in Las Palmas, and they are going exactly the same way we are! They are sailing a Comfortina 32, and is therefore big sister to our Comfort. The following weeks we have sailed alongside each other and explored Antigua, Barbuda and St. Barths.

Antigua and Barbuda are two islands seperated by only 20 nautical miles of water, and together they form one country. Despite being so close, the islands are very different. Antigua, with English Harbour, is a mix of luxury, giant boats and local people on historic sites. While on Barbude there are only 1600 people, all local. The islands highest point is only 37 meters and theoretically not the best place to seek shelter from rising winds. Mosiakk and we sailed to Spanish Point, south-east on Barbuda, and found our way between the reefs into a «lagoon» with only a small tung of land and a loong reef between us and the mighty Atlantic ocean. We were the only boats around en enjoyed the snorkling and clear waters. The water was only 2 meters deep and the anchor was well dug in – all set for a safe stay. This area is recomended off-limits for non-experienced reef navigators, but we found the route inbetween them easy, especially with a chartplotter and a good look-out. The only thing we could hear from the boat was the roar of the atlantic waves breaking over the reef a couple of hundred meters away, and the wind howling in the rigging. We spent a few days here bot over and under water, and the best part – we could see noone else.

A couple of nautical miles away from Spanish Point lies Cocoa Point. From Cocoa Point going north-west is a beach which may just be the longest, most beautiful in all of the Caribbean. It is only desturbed by a small resort with only a few guest who are flown in in small private airplanes from Antigua. We decided to walk all the way from here to Codrington, the only settlement on the island. It was very far but after a few hours we reached a couple of houses. We checked out from the country with customs and immigration and ate lunch with the locals – meaning under a party tent by the road which someone had set up outside there house. They served fried fish, rice with beans and meat, and very good pumpkin pancakes. Cars stopped all the time while we sat there, this is something they to every friday so we were lucky to be there at the right time. Later we passed a similar tent with some ladies selling cakes, and Mosiakk needed to get rid of some EC dollar. Perfect!

After a weeks time on beautiful Barbuda it was time to set sail to see the St. Barths Bucket Regatta on St. Barths. We lifted anchor as the sun rose so that we could sail the 60 nautical miles to the next island. We hoisted the gennaker and made good speed in nice seas. Of course there was a friendly regatta between us and Mosiakk and when they saw our red gennaker behind them they dug around the boat to find the spinnaker. We were closing in on them until they got the spinnaker up… We reached Gustavia just 15 minutes before the sun set and Eirin (from Mosaikk) was in the water and gave us the thumbs up on the anchor – perfect! And as if things couldn’t be better – or scarier – Velsheda was anchored just behind us. Velshede is an original J-class yacht from the 1930s, and therefore the most beautiful yacht in the entire world, and the closest thing to perfection one can come within design. It has long been a dream for me to see the j-class yachts, and now I could see one every time I looked out the window. The St. Barths Bucked gathers many superyachts every year, and this year there was 6 j-class on the start line! When we came we still had a couple of days to explore Gustavia before the racing begun, and as the anchorage was rolly, the best place to be was ashore.

The island of St. Barthelemy (St. Barths) was once given as a gift to Sweden from the France, to give the french port rights in Gothenburg. A 100 years ago the swedes sold it back to France. A lot is kept from their time as swedes, and some of the architecture still stands. All the houses have tilted roofs, something i cant remember seing for a long time. It didnt take long to find a real french bakery, so we made a lot of trips there… It really hit us how big the differences have been the last few weeks. From the half-luxerious Antigua, to the local people who barely had roofs over their head on Barbuda, to St. Barths where to luxury is literally floating all over. In Gustavia lies Dolce&Gabbana, Dior, Gucci and other famous brands door-to-door all the way. Lucky for us we found a reasonable place to have a beer called Le Select – Gustavias oldest bar. We went there twice, one time with our new swedish friends from Ran and the next day with Mosiakk and Ran. When a local band showed up late in the evening, his was really the place to be!

The Bucket started and as we have our own boat we could go out and see the yachts up close. One day we were crew aboard Mosiakk to see the start. It really is remarkable to see such big yachts sail, so much power! To join the regatta your boat has to be longer than 30 meters..! over 3 times as long as we are. The biggest one was the Maltese Falcon with its 88 meters. As they passed we could hear the ropes working in the rig from several hundred meters. We didnt feel any bigger the next day, when we took Hakuna Matata out the see the start of the J-class fleet. And wow what a sight to see 6 beautiful yachts between 39 and 43 meters pass the start line together with their gennaker hosted. They passed about 50 meters away from us doing 15 knots! We tried to follow them to our next anchorage, Colombier, but quickly had to give up. Colombier is a nice quiet bay where we stayed for one night before hitchiking by car back to Gustavia to clear customs as we were leaving of St. Martin the day after. After clearing you have 24 hours to get out and so we made a stop on Ile Fourchet, which is between St. Barths and St. Martin. Just as we were about to leave a 40ft catamaran entered the bay and anchored with their mainsail still up. A couple of minutes later they came over in their dinghy to ask for help as we looked «young and strong». Their mainsail was stuck and someone needed to climb the 16 meter mast. Of course being both young and strong i took on the task and got the sail down. They were so happy they made us both lunch – cold beer and a very good risotto! A perfect meal before the short sail to Ile Fourchet.

Now we are anchored in Simpson bay, St. Martin and will stay for over a week. Some work needs to be done on our floating home and april first Johanna will get her home «test» as a part of her application to the Oslo school of architecture!

Utrolig vakre Dominica, opplevd med utrolig flotte folk!

English below

När föräldrarna var avvinkade och vi nu var ensamma igen var det bara att släppa förtöjningarna och dra vidare. Planen var Dominica där vi skulle möta upp många av våra långturvänner. Men det visade sig att efter två veckor på land var sjöbenen svaga och likaså vinden. Vi ändrade planerna och gick till ögruppen The saints istället som lång betydlingt närmare. Dessa öarna tillhör Guadalope och det passade bra då vi har 24 h på oss att lämna landet efter att checkat ut. Vi tog en moring utanför en obebodd ö och njöt av att ligga så lära naturen. Vi hade lust att bara stanna här men vännerna lockade längre söderut. Tidigt nästa morgon, alla hjärtansdag, var Sigurd uppe före mig (för första gången på turen ?!) och tog båten ensam ur hamn. Bättre start på dagen var det svårt att få. När jag kom upp såg jag öarna försvinna i horisonten, seglen var uppe och skutan gjorde god fart. Det visade sig att till och med bli den bästa seglatsen vi haft hittills i Karibien.

Vi kom fram till Dominica och Roseau på eftermiddagen och fick tid till att kolla in byn innan vi hittade resturang för kvällen. När vi stog och kollade in menyn hörde vi några ropandes bakom oss. Det visade sig vara våra vänner från Marlene som tänkt som oss och vi tog allahjärtnas-middagen tillsammans. Vi resonerade att ensamtid har man tillräkligt på en sådan här tur att det inte gjorde något med lite extra sällskap denna kväll.

Upptäcksfärden på ön startade redan nästa dag, vi och Marlene drog till Champange Reef. Detta namnet kommer av att moder jord släpper ut lite luft från havsbotten som får det till att se ut som man simmar i champangebubblor, väldigt fachinerande och spännade upplevelse. Inte lika gott att smaka på, vattnet är nämligen OTROLIGT salt här. På eftermiddagen forsatte upptäcksfärden med 3 andra båtar, Marlene, Mosaikk och Tone II. Ett kjert återseende. Andra långturseglare blir vi nämligen väldigt snabbt vänner med, det behövs bara ett par öl och några seglarhistorier. Vi drog till Screws Spa lite längre in i landet. Här fanns det flera bassänger med olika temperatur, alla naturligt uppvärmda. Med det menar jag uppvärmda från jordens undre.

DCIM100GOPROGOPR2352.

DCIM100GOPROGOPR2309.

Dominica är nämligen ön i Karibien med mest vulkansk aktivitet, hela 7 aktiva vulkaner. Detta gör att det finns varma älvar lite överallt vilket vi fick uppleva mer av dagen efter. Då gick vi nämligen till Boiling Lake, den näst största av detta slag i världen. Detta var en heldagstur som vi hört ryckten om ska vara tung. Det är rekomenderat att ha guide men vi (Hakuna Matata, Marlene och Philip från Buna Luna) klarade oss alldeles fint utan. Vi startade om morgonen. Första delen var djungel, sen öppnade landskapen sig och vi kunde se ut över Vally of Desolation, en otroligt vacker vy. Vidare gick det brant nerför och där märkte vi av den vulkanska aktivitet. Det var helt otroligt, det bubblade och ”rök” ur marken där kokande bäcker skapades från ingenstans. Nu måste vi vara nära. Plötsligt var den framför oss, den kokande sjö. Vattnet var grått, bubblade, ångade och hade högre temperatur än vi någonsin kunde bada i. Så efter en liten matpaus drog vi oss tillbaka till några varma bäckar i lite mer lagon temperatur. Här hittade vi två små ”pooler” med ett litet vattenfall emellan. Vi klättrade mellan dem och fick ett ”avsvalkande” bad. Trots att både vi och luften började bli riktigt varma nu var det väldigt skönt. Det började kännas i benen att vi gått många backar nu, musklerna skakade, men vi klagade inte. Hela turen var otroligt bra med så många vackra platser och upplevelser på vägen….och det var inte slut än. Där vi startat om morgonen låg Ti-Tou Gorge, en vulkansk spricka. Här kunde vi avsluta turen med att bada i kallare vatten. Vi hoppade även från en klippa på 6 meters höjd ned i sprickan som på denna plats endast var ett par meter bred. Vi simmade längre in i den mörka sprickan och nu fick vi klättra och hoppa i fler vattenfall. Spännande, skakigt och otroligt kul. När vi såg filmen Pirates of Caribbean 2 dagen efter märkte vi att också dom varit i denna spricka, när de faller ner i vattnet fångade i en bur hos kanibalerna.

DCIM100GOPROGOPR2448.

DCIM100GOPROGOPR2394.

DCIM100GOPROGOPR2372.

Efter några dagar fortsatte vi turen upp till den norra delen av ön ocg Portsmouth. Här är många andra scener från Pirates of Caribbean också inspelade här på ön, bl.a. från Indian River som vi besökte några dagar senare med en trevlig guide. Här ligger huset som Tia Dalma (Calypso) bodde i längs älven (eller iallafall en återskapning på samma plats)

Denna ö har mycket att erbjuda, nästa tur startade tidigt en söndagsmorgon då vi tog bussen till Demitrie på norra delen av ön. Planen var av gå de sista två delarna, 13 och 14, av Dominicas Waitukubuli trail som går genom hela landet. Första delen var 8km i skogen, med massa kokospalmer längs vägen. En bestämd Espen var på kokosnötjakt och med lite samarbete fick vi öppnat en och ätit massa kokoskött. Det var inte det enda vi hittade eftersom detta visade sig bli en fruktjaktens dag. Vi hittade och plockade kakaofrukt, mango, soursop och fler färska kokosnötter vi drack av och tog med oss hem (tyvärr inga bananer tillräckligt mogna för att plockas). Våra ryggsäckar var proppfulla.Vi blev experter på plockar tekniker, men brödfrukten satt tyvärr allt för högt upp i träden till Espens förtvivlan. Sista delen, nr 14, 11km, gick vi mest längs stranden och kusten. Nu började benen bli slitna och vi tog ett välförtjänt badstop på stranden i Toucari Bay. Sen kämpade vi oss vidare sista biten tillbaka och var framme 7,5 timmar senare (inkl alla fruktplockarstopp). På kvällen annordnades det en stor grillfest på stranden för långturseglare med massa god mat och dricka, det var vi välförtjänt nu.

DCIM100GOPROGOPR2500.

DCIM100GOPROGOPR2492.

DCIM100GOPROGOPR2508.

Resten av tiden fick vi bl.a besökt en pytteliten chokladfabrik, sett Red rocks, badat i (kalla) chaudiere pools, köpt machete (har nämligen blivit fan av kokosnötter) och upplevt allt för mycket vågor på vår ankringsplats. Vi kunde knappt vara i båten och blev väldigt slitna. Det var svårt att laga mat och vi fick dålig sömn men när vi sov på soffan var det iallafall ok, precis som att vara ute och segla. Efter det drog vi vidare… mot The Saints igen. Dominica är absolut en av våra favoritöar här i Karibien och rekomenderas varmt för ”natur och turälskare”.

DCIM100GOPROGOPR2547.

DCIM100GOPROGOPR2566.

DCIM100GOPROGOPR2529.

// First Babe

 

English

After waving good-bye to Sigurds parents we were all alone and set sail for Dominica. The plan was to meet a lot of other norwegian cruising friends in Roseau. After two weeks ashore our sea legs was gone and so was the wind, so we made a pit-stop in The Saints. These beautiful islands is part of Guadeloupe and as we have 24 hours to leave Guadeloupe we could stay the night by an uninhabitet island with nice nature. We wanted to explore some more but our friends were waiting further south, so the next morning the captain woke up at 6 to take the boat out. This might be the only day on our trip that the captain has woken up before me, and february 14^th was the perfect day to do it. As i got up i saw The Saint disappear in the horizon, the sails were up and it turned out to be the best sail so far in the Caribbean.

We reached Roseau, Dominica in the afternoon with some time left of the day to check out the capital and find a restaurant for the night. As we were looking at the meny we heard some familiar voices calling us – it was Espen and Karoline from Marlene! We sat down with them and enjoied a valentines day dinner together.

Exploring the island started already the next day, with a trip with Marlene to Champagne Reef. The name comes from the air bubbles that nature lets out from the bottom of the ocean – making it look like you are swimming in champagne. This was very facinating and fun, but it doesnt taste like champagne, the water here is extremely salt! In the afternoon the exploring continued as two other boats also joined us, Mosiakk and Tone II. It was very nice to see them all again! It is so easy to get along with other cruisers, and the fact that every boat consists of a couple makes it even better, all we need is a couple of beers and the stories run wild. We all went to Screw Spa the next day, a small spa about 20 minutes with car into the hills. The spa consisted of 5 pools with different temperatures, all heated naturally – from within the earth. Dominica is the caribbean island with most volcanic activity, with 7 active vulcanos. We got so see more of their work up close as we went to Boiling Lake, the second biggest of its kind in the world. This was a long day-trip which we heard was tough – which it was. A guide is recommended but we (us, Marlene and Philip from Buna-Luna) made it without any problems. We started early and the first part was jungle, but later the landscape opened up to reveal the Valley of Desolation, a beautiful valley with boiling rivers. It was really amazing to see nature work this way, constantly blowing off some steam throug the ground. There was bubbles and ”smoke” coming from the ground all around us. We had to be closing in and suddenly it was there – the boiling lake. The water was completely gray, with lots of bubbles and much fog rising from it. We ate our lunch and headed back to two small natural pools we passed on the way. The two pools are separated by a short waterfall and the temperature is perfect for a sore body. There were so many beautiful sights on this trip, and is wasn’t over yet. Where we started our walk in the morning was a place called Ti-Tou Gorge, a volcanic creak creating a narrow “canal” into the mountain with water and high walls surrounding you. We jumped right into the creak from a 6 meter ledge and swan further in and even climbed a waterfall. We jumped down the waterfall and swan back out. Exciting and very cool! When we saw Pirates of the Caribbean 2 the day after we saw that this is a set for the movie! It is where the pirate crew fall down into a creak in their attempt to escape from some cannibals.

After a few more days in Roseau we sailed to the north end of Dominica – to Portsmouth. Here a lot of other scenes from the Pirates of the Caribbean are set. Among others are Indian River where we went for a guided tour. In the rivers lies a house the Tia Dalma/Calypso lived in in the movie.

Dominica has so much to offer, and the next trip started an early sunday morning with us and Marlene taking a bus to the north-east side of the island. We planned to walk the last two legs, number 13 and 14, of the Waitukubuli trail which stretched across the entire island. Leg 13 was 8 km of in the woods, a little up and a little down as we passed several valleys. Espen was very determined to find a coconut to open. We found one and after some cooperation we managed to open in. The day later turned out to be a big gathering of different fruits along the way. We found and picked cocoa fruit, mango, soursop and lots of frech coconuts to drink. Our backpacks were filled and very heavy when we came back to the boat. The last part, leg 14, was 11 km of walking by the coast on stone and sand beaches. Our legs were getting tired to stopped for a swim in lovely Toucari Bay. After the swim we had to find some long forgotten strength to reach the boat 7.5 hours after we started. In the evening, being a sunday, PAYS (the local poeple who run tours, moorings and other yacht services and security) arrange a cruising bbq. There was a lot of people and very good food and of course, lots of rhum punch.

The following days we visited a small chocolate factory, we saw Red Rocks, swam in (cold) Chaudier Pool, bought a machete (finally we can go coconut hunting!) and experienced way too much waves in the anchorage. We could not stay in the boat during the day as much wind and large seas came straight from the west – right into the open anchorage. We got through it by sleeping strapped down on the couch – just like being out on the Atlantic. After the weather had passed we left for to go back up to The Saint.

Dominica really stands out as a favourite island and it is hard to find the words to explain the natural beauty of which this country has so much to offer! We highly recommend going here, especially if you love nature and hiking.

Gjesteblogg! Kapteinens foreldre om gjensyn på Guadeloupe

Gjestebloggerne

Litt forhistorie

Først drømmer. Så planer og forberedelser. Båten oppgraderes, det er ikke småtterier av arbeid som er gjort, hver lille detalj er vurdert og studert. Imponerende innsats! Så endelig våren 2016 settes andre studier på vent, jobber sies opp og leilighet leies ut. Noen nedturer kom på slutten, som da ny-innkjøpt rigg ikke holdt mål og måtte byttes, vinduer måtte byttes for tredje gang, og helt i siste liten: skroget hadde muligens noen alvorlige feil… Det ble opphetede leverandør-krangler; ekspert-hjelp tilkalt og lange dager. Det ble tilslutt en total ”make-over” for båten. Roen og målet beholdt dere hele tiden. Praktisk sans, det har dere! Som Sigurds foreldre fikk vi delta fra sidelinjen og av og til langt inn på banen… Spennende tider!

Så satt vi igjen hjemme med en bevegelig prikk på InReachen i tillegg til Hakuna Matata blogg, Facebook, Google Earth og Windyty samt en globus. En globus også siden Sigurds søstre valgte akkurat samme år for sine opphold i hhv Nepal og Canada.

Spørsmål fra kolleger, venner og familie og samtaleemne under mang en jobb-lunch. Har vi vært bekymret? Ja-nei-jo. Det har blitt noen seine kvelder (les: netter) når vi har ventet på en siste oppdateringen fra InReachen. Og, vi og flere med oss ble bekymret da InReachen streiket utenfor Portugal. Heldigvis var dere snart innenfor mobildekning.

Lettelsen var stor da dere formidlet ankomst St. Lucia i passe tid før jul som planlagt! Så er det andre ting å bekymre seg for, piratene i Karibien er beryktet… Men bilder fra den ene øya mer eksotisk enn den neste strømmet ut i eteren.

Guadeloupe 30.01 – 12.02

Takket være Norwegian var det vi som kom først til Guadeloupe! «Welcome to paradise!» sa de da vi landet

Noen fakta hentet fra Google etc.:

• Fransk region og derfor EU og euro. Språk fransk og kreolsk. Var svensk i 15 mndr 1813-14
• Over 25 grader C det meste av året, men i høyden kan du svale deg ned i 19 grader C og styrtregn. Solnedgang mellom halv seks og halv sju.
• To hovedøyer, den nordøstlige relativt flat og den sørvestlige mer variert med vulkan, fosser og regnskog. Flotte strender overalt.
• Bananer, kokos, sukker, kakao og annet krydder. Mango og ananas smakte også mistenkelig kortreist.
• Ca. 400.000 innbyggere hvorav 10% hvite, etterkommere etter tidligere plantasjeeiere eier fremdeles 90% av jorden-her er en del historie å ta tak i.. ikke alt er bare idyll dessverre.
• Ikke lett å finne drosje når man trenger, og busser går gjerne ikke etter 18, man er tross alt i Frankrike, men da med fordeler som franske bakerier i tillegg til creolsk mat, kokos-is, guyave-is, kokos-syltetøy, banan-syltetøy, kokoskake kokoskjeks, kokosbrød, kokkossaus, kokossmør,……..
• Squall: Plutselig sterk vind sammen med kraftig regn
• Mangrover: Trær og busker som er tilpasset å vokse i sjøvann i tropiske strøk
• Verdens farligste tre: Manchineel-treet, så giftig at å stå under når det regner fører til alvorlige brannskader. Å få i seg en bit av et av dets epler er fatalt. På andre øyer er hvert tre som regel merket, men ikke på Guadeloupe.

Som de landkabbene vi er blitt slo vi oss ned i Le Gosier noen km utenfor Pointe-à-Pitre. Utsikt, hav, strand, palmer. Rolig sted med hyggelige folk. Behagelig fravær av overivrige selgere og innkastere. Plutselige squalls gjør at man oppdager diskret beliggende kafeer eller en liten bod som selger flettede figurer…

Det føltes ganske uvirkelig å se Hakuna Matata seile mot Pointe-à-Pitre Marina. Først kom en stor båt som liknet, så kom den mellomste båten som også liknet og til slutt en bitteliten båt i bølgene. Der var dere! Nå var vi spente ..på det meste.. var dere tynne og utmagrede, lei alt som heter båt og seil, lei bølger og sjø, lei sol, palmer, dykking og varme..

Vi er takknemlige og kjempeglade for å ha fått ta del i eventyret deres i disse 10 dagene! Det ble masse prating, funderinger, båtsnakk, chilling, bading og sightseeing.

Høydepunkter:

Chilling i marinaen. Må ærlig innrømme at det var artig å ha ”tilhørighet” i marinaen i Pointe-à-Pitre og gå bryggelangs og snakke BÅT. Obligatorisk rom-punch i cockpit tryllet fram av Johanna.

Til Pointe-à-Pitre med buss; marked, museum, utstilling. Interessant og hyggelig! Deretter le Mémorial ACTe slave-museum. Et særdeles godt og lærerikt museum.

Tur til regnskogen på Basse-Terre; svalt, grønt og atter grønt! Barndommens drøm om å slenge seg i lianer som Tarzan og Jane, ingen aldersgrense her! Deretter ut av regnskog til Bouillantes årlige karneval, trenger ikke drømme om Rio etter dette. Og bading i varmt kildevann, mer artig enn behagelig i sjø som var varm nok fra før. Store forskjeller på relativt lite område, regnskog med 19 gradC nesten konstant mens det kort unna er sol og sommer. Det var nok det mest eksotiske for oss nordboere. Kontrastrik dag med pøs regnvær på returen gjennom regnskogen. Avsluttet med kreolsk middag på Jungle Beach Café, vår lokale favoritt med himmelske søtpotet-frites!

Bil-tur til Pointe des Châteaux for å se storhavet komme inn fra øst. Etter tre forsøk på å forlate bilen pga squalls kom vi oss til ytterste tupp, Pointe-des-Colibris. Der fikk vi et innblikk i bølger og vind. ”Er det virkelig slik der ute hele tiden?” spurte vi. ”He, he.. ja, det er det jo..” svarte de. Ikke akkurat avtagende solgangsbris, nei… Den konstante høye vindstyrken overrasket oss. Johanna og Sigurd hadde regien denne dagen. Åtte km tur langs de flotteste strendene vi har sett, medbrakt lunsj ble tryllet fram. Halvveis gikk Johanna og Sigurd tilbake til bilen og hentet oss i St. Anne etter at vi hadde gått gjennom mangroveskog, langs kite-strender, surfe-strender, øde-strender, strender med sinte hunder, private hager og tatt en pause under verdens farligste tre!! Heldigvis kom et fransk ektepar og meget høflig forklarte at det ikke var noe blivende sted. Ja, treet er virkelig ikke noe å spøke med. Alt ved treet er giftig. Skummelt om man ikke vet, for under plutselige squalls er nærmeste tre vanligvis godt å ha..

Tur til botanisk hage på nord-østre del av Basse-Terre. Morsomt å gå rundt blant kjempestore potteplanter! Så ble det dykking utenfor Deshaies med skilpadde svømmende under oss. Avslutning på ”fineste stranda på Guadeloupe” Plage-de-Grande-Anse med bølger som kunne bli i største laget.

Da Hakuna-Matata hadde meldt om vannlekkasje med spredning til flere rom under seil ble én dag viet massivt lekkasjesøk. Vann i matlageret er ingen spøk. Det ble tømming av alle lager, undersøkelser og utredninger. Årsak konkludert, utbedring utført. Så er det bare å håpe at det var riktig konklusjon. Uansett ikke ille å tilbringe en dag i denne havna, med fransk bakeri og mengder av restauranter. Det sies at seilende må minnes på at det finnes noe mer utenfor havna. Igjen ble det båtprat og drømmerier om STORE båter kai-langs. Heldigvis blir man ikke for voksen til slikt.

Etter båtutbedringer var det tid for tur til ennå en regnskog og klatring mot vulkanen på Basse-Terre. Veien opp mot parkeringsplassen så vi ble ryddet for vekster slik man rydder snø her nord. Store ”gressklippere” måtte gjøre seg ferdig før vi kunne passere. Alt var grodd ut igjen når vi skulle ned litt senere… Så var det å redde seg inn i bilen med én gang pga voldsomt regnvær. Etter det var vi heldige og kunne gå ganske langt opp i lia før vi syntes det var bratt nok for gamle dårlige knær som tross alt skulle ned igjen.

Hovedstaden heter også Basse-Terre og ligger rett ned fra vulkanen. Trange gater, små butikker. Hjemturen førte oss langs sørkysten. Vakkert, bratt og kronglete landskap med mange små landsbyer og etter hvert gjennom en allé med over 400 store flotte palmer.

Så kom siste dagen. Mye chilling, noe ordning siden det var god internett-dekning i leiligheten. Stranda rett utenfor og Jungle Beach Café rett om hjørnet.

Epilog

Hjemme ved globusen igjen. Norwegian har ikke lagt ut billetter til Guadeloupe for 2018 enda.. Bortsett fra at vi vil tilbake, hva sitter vi igjen med av inntrykk? Guadeloupe kan anbefales på det sterkeste. For oss var likevel det største at vi fikk oppleve det sammen med Johanna og Sigurd. Vi har fått høre mye fra selve seilingen og er ikke mindre imponerte! Interessant også å høre om besøkte steder, men aller mest inntrykk gjør det å høre om seilere som holder sammen, holder kontakt, møtes, møtes igjen, hjelper og støtter hverandre. Om alle typene av seilere med faste planer, uten planer, endrede planer; med store båter, små båter, solo-seilere; båt-er-alt-de-eier-seilere osv. Folk som setter sitt preg. Dere setter også deres preg!

Windity sjekkes atter. Er vi engstelige igjen, for hjemturen? Ja-nei-jo. Sånn er det å være foreldre, og det er det beste i livet

// Astrid og Lars

Martinque

Etter at ingrid mønstret av som Powder Monkey ble vi liggende en uke for anker i Rodney Bay før vi seilte norover til Martinique. Vi la oss i Le Marin helt sør-øst og ble liggende der en uke for vedlikehold. Vi ga motoren litt pleie i form av nye filtre, ny olje og impeller. Riggen fikk en sjekk og toalettet trengte ny pumpe. Martinique er en fransk øy, og er man i Frankrike finnes det bakerier, det kan også ha bidratt til et litt lengre opphold….Til stor glede for kapteienen. Etter Le Marin tok vi oss til St. Anne som bare ligger noen nautiske mil utenfor. Der var det massevis av båter, en lang strand og en koselig by. Vi så blant andre Numa på ankringsplassen. i land i St. Anne vasset vi langs en endeløs strand, akkurat som på postkortene! Vakkert.

Når vi seilte nordover på vei mot Anse d\arlet så vi plutselig en kjent båt komme seilende mot oss. Det var Freja, en dansk barnefamilie vi har blitt kjent med. Når de kjente oss igjen kom de bort og slo av en prat før vi seilte videre i hver vår retning. Anse d`arlet er en flott bukt med usedvanlig klart vann, vi så lett at ankeret traff bunn på 8 meters dyp. Selv om det ikke var et eneste menneske i byen var det en god del turister på stranda, så de må bo på hoteller et stykke unna. Vi forsto fort hvorfor stranda var populær når vi tok på oss snorkelutstyr og hoppet uti. Like ved stranda var et par kampesteiner med veldig mye forskjellige fisker, og ute ved båten svømte vi med skilpadder.

DCIM100GOPROGOPR1901.

DCIM100GOPROGOPR1919.

Vi lå to dager før vi dro til Fort de France. Dagene forsvant fort i Fort de France, selv om vi ikke gjorde noe særlig. Vi var en del i båten, badet, gikk turer i byen, så på livet og hørte på trommekonsert på kveldene. Det virket som at de øvde til karneval. Vi fikk en fantastisk utfluktsdag dag med Marlene igjen, selv om de lå nede i Le Marin. De leide en bil og hentet oss før vi kjørte til en nydelig botanisk hage. Jeg tror Johanna nyter disse hagene mest, men jeg syns det er mye flott å se jeg også, spesielt hengebroene de hadde hengt opp mellom trærne der. Etter hagen dro vi til Mount Pelee, øyas vulkan og høyeste punkt. Turen begynte lett men ble nesten bare værre og værre. Det var 600 høydemeter fra parkeringen til toppen, men stien gikk opp og ned så mange ganger at vi sikkert har passert 1000 meter i høydeforskjell. Vi avsluttet kvelden med pizza i Fort de France før Marlene måtte kjøre hjem igjen. Dagen etter dukket Tone ii opp, og sosialt sultne som vi var etter å ha lugget der en uke alene ba vi dem ombord på middag.

DCIM100GOPROGOPR1977.

DCIM100GOPROGOPR2005.

DCIM100GOPROGOPR2036.

DCIM100GOPROGOPR2045.

Vel ute av Fort de France dro vi nordover til St. Pierre. St. Pierre var også et koselig lite sted, men ble enda mye mer trivelig når Paloma kom seilende inn direkte fra Kap Verde! Vi møtte dem i jolla med norskeflagget heist og de neste to dagene var vi med hverandre hele tiden. Vi spiste de fleste måltider sammen, gikk tur, plukket mangoer og drakk rompunsj til den store gullmedalje. Vi var veldig glade for å høre at de hadde hatt en bedre tur over enn oss, og at de var mye mer uthvilte når de kom frem. Etter to hyggelige dager heiste vi anker i samme sekund og vi satte kursen rett nord, Paloma rett sør.. Mine foreldre ventet på oss på Guadeloupe så nå ventet et nattseilas forbi Domica og inn til Point a pitre. Det ble et noe slitsomt seilas, mye vind og 3. revet i storseilet, mer om Guadeloupe kommer i neste innlegg!

DCIM100GOPROGOPR2077.

DCIM100GOPROGOPR2074.